Arbeiderpartiregjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting

En ulovlig regjering og et ulovlig storting.

av Jim T. Slaaen
Dette blogginnlegget, er et av en serie på eksempler på grunnlovbrudd og straffelovbrudd begått av personer og partier representert i regjering og/eller på Stortinget i Norge. Lovbrudd som har fått gått upåaktet hen, uten at det har fått strafferettslig konsekvenser for lovbryterne. En utvikling som dessverre har blitt mer en vane enn unntak. Folk bør begynne å sette spørsmålstegn ved de politikerne og partiene som skal være representanter for deg og meg som folkevalgte, personer som har blitt gitt et embete som det burde være et minstekrav at de holder seg på rett side av loven. Dessverre har historien mange eksempel på folkevalgte som får begå lovbrudd, alvorlige lovbrudd, uten at det fører til noe konsekvenser for disse.

Johan Nygaardsvolds regjering presenteres utenfor slottet i 1935. Fra venstre: Finansminister Adolf Indrebø, Forsvarsminister Fredrik Monsen, Utenriksminister Halvdan Koht, Statsminister Johan Nygaardsvold, Landbruksminister Hans Ystgaard, Handelsminister Alfred Martin Madsen, Sosialminister Kornelius Bergsvik, Undervisningsminister Nils Hjelmtveit og Justisminister Trygve Lie.

Jeg skal prøve å belyse et av de groveste grunnlovbrudd Norge har opplevd og som et Storting eller et politisk parti har utført gjennom historien. De konsekvensene det medførte er helt hinsidige når vi tenker over det.

Først er det greit å få på plass en begrepforklaring:

Stortinget 11/1-1937 til 10/1-1938 = Det 86. Storting

Stortinget 11/1-1938 til 10/1-1939 = Det 87. Storting

Stortinget 11/1-1939 til 10/1-1940 = Det 88. Storting

Stortinget 11/1-1940 til 24/11-1945 = Det 89. Storting

Arbeiderpartiets valgplakat 1936

Det hele startet med at regjeringen Nygaardsvold og det 87. Storting gikk inn for å øke stortingsperioden fra 3 til 4 år i 1938.

Henrik Ameln

Forslagsstilleren til grunnlovsendringene var stortingsrepresentanten, dispasjør og saksfører Henrik Ameln valgt inn for Høyre fra Bergen. Forslaget hans ble fremstilt en eller annen gang i en av hans to valgperioder på stortinget:

Det 62. til og med det 64. Storting fra 13. januar 1913 til 31. desember 1915.
Det 71. til og med det 82. Storting fra 11. januar 1922 til 31. desember 1933.

Utvidelsen av stortingsperioden fra 3 til 4 år ble først fremsatt i Dok. 23 av det 84. Storting i 1935. Da satt ikke Henrik Ameln på Stortinget, men det

Rudolf Falck Ræder

ble vedtatt at Rudolf Falck Ræder skulle fremsette forslagene fra Ameln. R.F. Ræder var bygningsingeniør og politiker for Frisinnede Folkeparti. Han var stortingsrepresentant for kjøpstedene Trondheim og Levanger fra 1931 til 1936. Altså fra det 81. til og med det 85. Storting. Behandlingen av Dok. 23 fra det 84. Storting i 1935 og votering i Stortinget, kom først opp den 5. april og den 22. april 1938 av det 87. Storting.
Et Storting bestående av hverken forslagsstiller eller politikeren som ble valgt til å fremme forslagene for Ameln, Rudolf Falck Ræderen. Votering over forslag til Ameln om endring av:

§54 ble bifalt med 123 stemmer, mot 23. 3 rep. fraværende.
§71 ble bifalt med 147 stemmer, mot 1. 4 rep. fraværende.
§79 ble bifalt med 143 stemmer. 7 rep. fraværende (Grunnlovsendring som ikke rammer denne saken).
Protester kom fra¨"Folkemøte i Bergen, "Stavanger Arbeidslediges Forening" og "NKP-Rogaland"

https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/Stortingsforhandlingar/Lesevisning/?pid=1935-1945&pgid=a_0148

Et vedtak som var stikk i strid med Grunnlovens §49, §54, §71, §76, §97 og §112. I tillegg unnlot de bevisst å følge Grunnlovens §83. Noe vi skal se nærmere på.

Utrolig nok finner vi faktisk den dag i dag henvisninger til disse grunnlovbruddene i dagens Grunnlov:

Dagens gjeldende grunnlov

Denne grunnlovsendringen som en ser henvisning til over, ble det faktisk strid om, selv om dette i årevis er forsøkt dysset ned. Stridens kjerne lå i om den skulle gjøres gjeldende for det sittende storting fra valget den 19. oktober 1936, eller om det først skulle gjelde etter neste valg. Altså det valget på nytt Storting og ny regjering som skulle vært avholdt i følge Grunnloven innen utgangen av november 1939, og som skulle ha tiltrådt på første søknedag etter 10. januar 1940. Spørsmålet ble avgjort av det 88. Storting selv den 10. februar 1939 etter en ganske intetsigende ikke juridisk begrunnet uttalelse fra stortingets byråsjef i lovavdelingen.

Byråsjefen var den 36 år gamle tidligere dommerfullmektige Finn Hiorthøy. Han hadde en cand.jur. grad fra 1926 og var spesialisert innen grunnlov og internasjonal lov. Han var ansett til å være den som innehadde størst kompetanse av alle på stortingets lovavdeling innen folkerett, statsrett og strafferett.

Professor Frede Castberg

Hiorthøy hadde kun vært i telefonisk kontakt med professor Frede Castberg, og baserte hele sin uttalelse til stortinget kun på bakgrunn av denne samtalen. Castbergs egentlige uttalelse i saken, var så tvetydig at det burde ha ringt noen advarende bjeller hos "representanten med det lyse hode" - Finn Hiorthøy, mot å benytte seg av uttalelsen uten å la Høyesterett komme med en saklig juridisk begrunnet uttalelse om lovligheten på vedtaket slik grunnlovens § 83 gir åpning for, siden Castberg ikke kunne gi et klart svar.

Grunnlovens § 83

Resultatet ble ihvertfall at grunnlovsendringene ble vedtatt og at nytt stortingsvalg ikke skulle holdes høsten 1939, men utsettes ett år. Til høsten 1940. Dette tiltross for at det stortinget var fullstendig klar over den overhengende faren for storkrig i Europa etter et lukket møte den 19. mars 1938 om nettopp dette (Noe som kommer frem i oversikten over lukkede dører på Stortinget i perioden 1925 til 1939).

Forslagsstilleren selv, Henrik Ameln som da satt i formannskapet i bystyret i Bergen og slett ikke var stortingsrepresentant eller statsråd, var ganske fortørnet over at stortinget bevilget seg selv dette ekstra året, for det var slett ikke slik han hadde tenkt seg gjennomføringen av forslaget om utvidelse av valgperioden.

I saken om å avskaffe todelingen av Stortinget i et Lagting og et Odelsting som representanten Ameln la frem forslagene om både i 1932, i 1948 og i 1952 , endte de alle med enstemmig å bli avvist av Stortinget. Mulig grunnen til at det ble en enstemmig avstemming om avvisning i 1932, var at Ameln ikke var medlem av regjeringen eller Odelstinget, siden han var Stortingsrepresentant frem til 31. desember 1933?
(Se sak nr 28-2009 ).
I 1948 og 1952, skyldtes avvisning for at representanten Ameln helt og holdent at han ikke lenger satt på Stortinget.
Men i saken om forlengelse av stortingsperioden fra 3 til 4 år, tok ikke regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting hensyn til det Grunnlovens § 76 første del så tydelig setter klare retningslinjer for:

Grunnlovens § 76

Halvdan Koht og Johan Nygaardsvold i stortingssalen

Stortingsrepresentantene for stortinget fra valget i 1936 kom sammen i januar 1940 for å ta fatt på sin fjerde sesjon uten å være folkevalgte, men var utgått av seg selv. Den 9. april ble de sendt hjem fra møtet på Elverum med stortingspresident Hambros beskjed om å holde seg klare til å møtes igjen på kort varsel.

Regjeringsmedlemmer på flukt 9. april 1940

Minneplate på HK i London 1940 - 1945

SW7, Princes Gate, Kingston House North,

London

Stortingets byråsjef i lovavdelingen Finn Hiorthøy ble i januar 1942 hentet til London, hvor han etablerte seg som en egen lovavdeling, eller rettere sagt han laget et eget lovkontor i hovedkvarteret til den norske regjeringen i Kingston House i Princes Gate, ved Kensington Gore, sør for Hyde park, vest for Knightsbridge i London. Der skrev eller behandlet han de fleste provisoriske anordninger til Justisdepartementet i tiden etter sommeren 1942. Blant annet:

Avbrytelse av frister under avsperringen (9.10.1942)
Ugyldigheten av visse rettshandler (18.12.1942)
Den offentlige tjeneste (26.12.1943 og 24.11.1944)
Rettergang i landssviksaker (26.2.1943 og 16.2.1945)
Det kommunale styre (5.3.1943)
Straff for landssvik (15.12.1944)
Straff for utenlandske krigsforbrytere (4.5.1945)

Disse provisoriske anordninger som alle bryter bl.a. Grunnlovens §97 mm behandles i eget kapittel:

Landssvikoppgjøret var rettsstridig og klart et grunnlovsbrudd

Folkemøte på Youngstorget i forbindelse med stortingsvalget i 1936.

Tilbake til grunnlovsendringen og hvordan regjeringen Nygaardsvold og det 87. storting så på denne lovendringen. Dette syn kommer tydelig frem i denne artikkelen fra Aftenposten Aften publisert 11. februar 1938:

Aftenposten Aften publisert 11. februar 1938

Et "nådeår" for de nuværende tingmenn og kommunepolitikere?

En forlengelse av valgperioden må gjøres gjeldende for det sittende Storting.

Kommunevalget utskytes fra 1940 til 1941.
Som vi nevnte for flere dager siden, er det i Stortinget sterk stemning for et grunnlovsforslag om å forlenge valgperioden fra tre til fire år. Det er fremsatt forslag om en slik forandring, og forslagets opphavsmann er overrettssakfører Henrik Ameln. Hovedbestemmelsen om stortingsperiodens lengde finnes i grunnlovens paragraf 54, hvor det heter: «Valgtingene holdes hvert tredje år». Men ved siden av denne bestemmelse, finnes det også i paragrafene 68 og 71 bestemmelser hvor tallet 3 må ombyttes med 4 for at ordningen kan gjennomføres. Hr. Ameln har imidlertid fremsatt de nødvendige forslag også vedrørende disse paragrafer, og der er altså formelt ingen ting til hinder for straks å gjennomføre fireårsperioden. Til å begynde med var man av den oppfatning at en forlengelse av valgperioden bare kunde gjøres gjeldende for den periode som følger efter første nyvalg, i 1939. Spørsmålet har været forelagt både Justisdepartementet og Stortingets kontorchef, og svarene fra disse autoriteter i statsforfatningsrett går ut på at vedtar man en forlengelse vil den måtte gjøres gjeldende for det storting som nu sitter. Hvis intet annet er bestemt treder en grunnlovsforandring i kraft straks, og skal man vedta Hr. Amelns forslag må de tingmenn som nu er valgt få et ekstra nådeår, og de nye valg må utskytes til 1940.Som bekjendt skal grunnlovsforslag fremsettes i en valgperiode og behandles i en annen, og må vedtas eller forkastes i den form de er fremsatt. Stortinget har altså ikke adgang til å gjøre noget tillegg til et engang fremsatt forslag, og om man bestemmer seg for å forlenge valgperioden, kan man altså ikke henge på reformen en tilleggsbestemmelse om at den først skal trede i kraft efter første nyvalg. Hvis stortinget derfor vedtar forlengelsen iår, må den gjøres gjeldende for det Storting som sitter sammen. Dette forhold kan imidlertid ikke sies å være nogen avgjørende innvending imot tanken om å forlenge valgperioden. Forlenger man valgperioden for stortinget, må man naturligvis gjøre det samme med kommunevalgperioden. En reform for stortingsperiodens vedkommende fører til at man får valg i 1940. Men i 1940 skal det jo etter nugjeldende regler velges kommunestyrer. Å ha to valg samme høst vil være temmelig meningsløst, og det blir nok nødvendig å utsette neste kommunevalg til 1941, hvis Stortinget vedtar herr Amelns forslag. Det er juridisk sett intet til hinder for en slik endring.Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité har ennu ikke tatt stilling til det grunnlovsforslag det dreier seg om, men så vidt vi skjønner er det adskillig stemning for det i Stortinget, og vi skulle anta at det har de beste utsikter til å bli vedtatt.

Johs Andenæs

Er det noen som drar kjensel på retorikken? Ja det er den samme offisielle begrunnelsen Arbeiderpartiet og ikke minst rettslæren etter krigen bruker, som i hovedsak utgår fra

Johannes Bratt Andenæs, (fra Gloppen i Sogn og Fjordane) mest kjent som Johs Andenæs, sitt synspunkt på saken. Hans rettslære finner vi bl.a. i bøker som "Statsforfatningen i Norge". En bok han skrev en utførlig disposisjon til, på en dorull mens han satt på Bredtveit fengsel fra 15. oktober 1943. Den formelle grunnen til arrestasjonen og fengslingen, var at Andenæs sammen med en rekke andre professorer ved Oslo universitet hadde ”handlet i de oppløste organisasjoners ånd”. En ordbruk som minner om noe som jeg

kommer tilbake til senere.

Fangekortet til Johs Andenæs fra Bredtveit fengsel

Han ble siden overført via Berg til Grini, hvor han satt frem til juleaften 1944.

Jens Chr. Hauge som forsvarsminister
i 1947

Over en lang periode forut for fengslingen hadde Johs Andenæs nesten daglige møter med Jens Christian Hauge. En sentral mann i Milorg og senere ikke minst en mann med stor makt i toppledelsen av Arbeiderpartiet. Disse besøkene medførte til slutt at Statspolitiet aksjonerte mot Hauge og innkalt han til avhør hos Statspolitiet i deres kontorer i Kirkeveien 23, den 14. november 1942. Justisdepartementet hadde beordret etterforskning av de to for å ha gitt ulovlig manuduksjon "et sted i Valdres". Den rappkjeftede Hauge svarte så godt for seg at Statspolitiet henla saken uten noe mer tiltak.

Johs Andenæs sine bøker har blitt brukt som lærebøker for jus-studenter i generasjoner, rettesnor og som rettskilder for både påtalemyndighet og domstoler etter krigen. Andenæs som var en sentral person under landssvikoppgjøret etter krigen, kan i beste fall anses som inhabil av rene egeninteresser i denne saken. Hele hans karrière står og faller på at alt gikk rett og lovlydig for seg fra regjeringen Nygaardsvold og det 86. storting sammentrådte den 11. januar 1937 og frem til ihvertfall de siste avstraffelsene og avrettingen av landsforræderne i 1948. Ellers har han gjort seg selv en kjempestor bjørnetjeneste med ikke å ha fulgt den lov han har fungert som lærermester for i årtier.

Aftenposten var på langt nær den eneste avisen som saken ble tatt opp i. Et godt eksempel finner vi i Firda Folkeblad den 9. desember 1938:

Fra førstesiden i Firda Folkeblad den 9. desember 1938

Forsts. Firda Folkeblad side 4.

Carl Joachim Hambro

Stortingspresident Carl Joachim Hambro (Høyre) avviste debatt om grunnlovbruddet den 10. januar 1940

Kilde: Stortingstidende, 17. januar 1940

Sigurd Haakon Jacobsen

Samfundspartiets stortingsrepresentant Sigurd Haakon Jacobsen, innvalgt fra Nordland, la frem sin kraftige protest mot at Stortinget krenket grunnloven ved vedtaket om ytterligere ett års funksjonstid:

Sigurd Haakon Jacobsen:

"Jeg har bedt om ordet for å uttale min beklagelse over at meningsytringene om hvorvidt det sittende storting har rett til å fungere i det fjerde året – på tross av all fortolkning ved kommende Grunnlovens paragraf 54 og 71 - for alle tider har skapt en uklarhet og usikkerhet som er nasjonalforsamlingen tilliten ære. Når det gjelder grnnlovsforslaget om 4-årige storting, var den juridiske fortolkning som konkluderte med at det ikke var grunnlovmessig rett at det sittende storting skulle fungere ut over de 3 år som dette storting faktisk var valgt på, minst likeså holdbar som den fortolkning som gikk ut på at det sittende storting kunne fungere i 4 år, dvs. et ekstra år. Man kan ikke dekke over den ting at der på dette område er skapt en retts usikkerhet som ikke er av det gode. Og likeledes - og i enda større monn - gjelder det Grunnlovens ånd, den demokratiske side av loven, som i praksis betyr selvbeherskelse og lovlydighet, ikke minst hos de ledende og lovgivende. Her kan man altså med stor tvil spørre: Har nå dette storting i virkeligheten velgernes mandat eller fullmakt og dermed den tillit som kreves av nasjonalforsamlingens lovgivende myndighet?
Jeg har ment og mener fremdeles at dette tillitsgrunnlag er blitt svekket ved at Stortinget er samlet uten at nytt valg har vært holdt. Den faglige eller juridiske fortolkning i denne sak har for oss legfolk klart og tydelig gitt det inntrykk at såvel den juridiske som den moralske side av Grunnloven, dvs. både dens ånd og dens bokstav, er tilsidesatt i og med at Stortinget brukte makten ved sin flertallsbeslutning. Og ved at Storting et har forsert og tvunget det fjerde år igjennom, kan jeg ikke se annet enn at der er skapt uklarhet og usikkerhet rettsbevisstheten både hos lærde og legfolk.Jeg har derfor vært i sterk tvil om jeg skulle bøye meg for dette opplagte maktmisbruk fra Stortingets side. Jeg har hatt mine sterke tvil om hvorvidt jeg skulle møte til det storting som egenmektig forlenger sin egen funksjonstid, og som selv fornyer det mandat som utelukkende velgerne, folket, suverent er herre over. Når jeg ikke unnlater å møte, er det delvis for at jeg fra denne talerstol skal få anledning til, også i dette etter min oppfatning ulovlige storting, å protestere mot den maktens og diktaturets tidsånd, som nå behersker hele verden, og som det norske storting av året 1940 er et utslag av. Jeg bøyer meg altså for overmakten på dette område, under samme forhold som de norske velgere er nødt til å gjøre det. Mange av mine velgere har gitt meg i opp drag å møte opp i Stortingets ekstra år for å protestere mot at Stortinget krenker Grunnloven.Til slutt vil jeg nevne en ting til. Under henvisning til finansministerens redegjørelse og de budsjettmessige vanskeligheter som vi allerede har, og som vi i enda større grad vil få, går jeg ut fra at det vel er praktisk politikk å spare mest mulig for statskassen. Her bys da faktisk en anledning for stortingsrepresentantene til å foregå med et godt eksempel derved at de ikke mottar godtgjørelse for denne sesjon. Man kan jo henvise til at der ble innspart penge beløp, idet de med valgagitasjonen forbundne utgifter ikke kom til anvendelse i det ordinære valgår, 1939. Jeg formoder at disse pengesummer er tilstrekkelige, slik at de respektive partier selv kan godtgjøre sine representanter. Og representanten kan, iallfall delvis, berolige seg med at om de ikke er valgt for det fjerde året, så er de heller ikke betalt av statskassen. Jeg vil ikke fremsette forslag herom, men om et slikt forslag ble fremsatt, at Stortingets representanter ikke blir utbetalt godtgjørelse av statskassen for året 1940, ville jeg stemme for det."

Stortingspresident Carl Joachim Hambro (Høyre) klubbet ned Samfundspartiets stortingsrepresentant og svarte:

"Det 89de ordentlige Storting er lovlig konstituert og lovlig åpnet. Presidenten kan ikke tilsi noen debatt om dette spørsmål nå, men presidenten kan heller ikke avskjære den enkelte representant adgangen til å gi uttrykk for den forvirring herom som råder i hans sinn."

Møtet ble hevet kl. 11:10

Gabriel Endresen Moseid

Bondepartiets representant nr 2 for Vest-Agder, Gabriel Endresen Moseid fra Vennesla, oppfordret den 10. feb. 1939 om at Stortinget søke Høyesterett om råd om lovligheten i utvidelsen av mandattiden. Etter en kort debatt ble oppfordringen forkastet mot 25 stemmer. Det var Utenriks- og konstitusjonskomiteen som var den som behandlet saken.

Torgeir Anderssen-Rysst

Formannen i denne komiteen var Stortingspresident Carl Joachim Hambro selv, og han hadde tredje representant for Det norske Arbeiderparti i Telemark Olav Thorbjørnsen Vegheim og andre representant for Venstre for Ålesund, Molde, Kristiansund, sekretær Torgeir Anderssen-Rysst, som medhjelpere.

Høyesterett

Etter krigen og frigjøringen i mai 1945 oppsto en interessant sak som kan hjelpe oss å finne svar på hva Høyesterett ville ha rådet regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting om, dersom de faktisk hadde bedt Høyesterett om en uttalelse i spørsmålet om Stortinget hadde forfatningsrettslige og folkerettslig rett til å la utvidelsen av funksjonstid gjelde dem selv, tiltross for at deres legat etter Grunnlovens § 49, gitt av folket ved valget 19. oktober i 1936 ville utgå 10.januar 1940.

I saken om stortingets adgang til å bestemme funksjonstidens lengde uttalte Høyesterettsdommer Einar Hanssen den 20. november 1945, blant annet følgende:

”Det kan visstnok ikke være noe i veien for, at det Storting, som nå er samlet, i en beslutning uttaler sin mening om, når dets funksjonstid utløper. Derimot har Stortinget etter min mening ikke myndighet til å treffe en bindende bestemmelse om funksjonstidens utløp. Spørsmålet herom er ikke undergitt Stortingets fri vilje, men må løses på grunnlag av vår gjeldende konstitusjonelle rett”.

Hvem parti som skulle ha regjeringsansvar og Stortingets sammensetning var ikke bestemt av folket ved valg etter 10. januar 1940 slik Gr.L §49 tilsier. Å anta at Nygaardsvold-regjeringen og det 89. Storting var i samsvare med folkemeningen i 1939/1940 blir bare rene antagelser, for anklager florerte ute hos det norske folk den gangen om at Nygaardsvold fortsatt drev "Det brukne geværs politikk" tiltross for Hitlers fremfaring mot Tsjekkia og Böhmen-Mähren, Finlandskrigen, og ikke minst en økende fare for en ny europeisk storkrig ville bryte ut igjen.

Det brukne geværs politikk

Valgplakat for Arbeiderpartiet i 1930

Uoffisielt blir denne saken diskutert opp og i mente den dag i dag. Men ingen våger offentlig å påpeke feilene som ble gjort den gangen i frykt for å bli stemplet, stigmatisert og forsøkt hengt ut med de mest grusomme beskyldninger om både hat til Arbeiderpartiet, nazisympati, høyreekstrem mm. Dette tiltross for at loven er soleklar. Sannheten er at de som tier, eller lar seg presse til å holde kjeft, er med på å bidra til at bedraget fortsetter. Det er på tide å ta et endelig oppgjør med denne ukulturen som har fått lov å florere på Stortinget med utallige grunnlovbrudd og andre lovbrudd siden den gangen. Særlig i den tiden Arbeiderpartiet har sittet i regjeringsposisjon. Og vi kaller oss en rettsstat?

Grunnloven § 112.

Grunnloven § 112

Grunnlovens §112 forteller oss veldig klart hvordan et Storting som vil gjøre "Modifikationer i enkelte Bestemmelser" i grunnloven må gå frem for å gjøre endringer på lovlig vis. Ikke minst var og er Stortinget pliktig til å holde gjeldende Grunnlov som de dengang hadde avlagt ed på å verne om og respektere da de tiltrådte som folkevalgte den 11. januar 1937. En ed som Arbeiderpartiet ved Einar Gerhardsen sørget for ble fjernet for stortingsrepresentanter i 1962

Formelle krav til grunnlovsendringer etter § 112

Bare statsråder og stortingsrepresentanter kan foreslå endringer (jfr Grl § 76)

Tidspunkt for forslag og vedtak – med Stortingsvalg mellom Forslaget skal kunngjøres før stortingsvalget

Forslaget kan ikke endres underveis i prosessen

Minst 2/3 av stortingsrepresentantene må være tilstede ved behandlingen i Stortinget (jfr Grl § 73, andre ledd, annet punktum)

Avgjøres ved 2/3 flertall av voterende stortingsrepresentanter

Stortinget er suverent - Kongen skal ikke sanksjonere grunnlovsvedtaket fra Stortinget

Endringen må ikke stride mot grunnlovens ”ånd og prinsipper”

Krav 1:

Dette kravet finner vi i Grunnlovens § 76:

Grunnloven § 76

Som nevnt tidligere så var opphavsmannen til grunnlovsendringen, altså forslagsstilleren stortingsrepresentanten, dispasjør og saksfører Henrik Amelen, valgt inn for Høyre fra Bergen. Forslaget hans ble fremstilt en eller annen gang i en av hans to stortingsperioder:

1. januar 1913 til 31. desember 1915 (62. - 64. Storting)
1. januar 1922 til 31. desember 1933 (72. - 82. Storting)

Krav 1 er oppfylt.

Krav 2:

Henrik Ameln kunne senest ha fremsatt sitt forslag i det første eller andre storting etter valget den 20. oktober 1930. Altså i det 80. eller 81 Storting. Så skulle dette ha blitt kunngjort i trykken. Altså kunngjort i Norsk Lovtidende. Neste etappe i grunnlovsendringen skulle ha vært opp til folket å avgjort ved valget den 16. oktober 1933 ved sammensetningen på stortinget. Det skulle så ha vært opp til det 83. eller 84. Storting om endringen skulle skjedd eller ikke. For forslaget til Ameln kom først i Dok. 23 av det 84. Storting i 1935. Da satt ikke Henrik Ameln på Stortinget, men det ble vedtatt at Rudolf Falck Ræder skulle fremsette forslagene fra Ameln. En endring som ikke på noen måte skulle bryte med Grunnlovens prinsipper, men skulle gjelde modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke endrer på konstitusjonens ånd, og hvor minst 2/3 av stortinget måtte være enig i denne endringen...
Men det skjedde da virkelig ikke. Forslagsstilleren satt ikke på Stortinget, og det ble vedtatt at en annen skulle legge frem forslaget for å omgå grunnlovens bestemmelser. Det var først i det 87. Storting saken ble tatt opp og gikk til votering to ganger. Den 5. april og 22. april 1938. Tre storting og et valg senere enn Grl. §112 tilsier...

Krav 2 er særdeles grumsete.

Krav 3:

Forslaget kan ikke endres underveis i prosessen. Forslaget legges frem av en annen enn den som sto bak det originale forslaget. Det legges ut i sin helhet i dok. 23 i 1935. Ingen enkeltforslag altså, men en rekke forslag til endringer fra Henrik Ameln, fremsatt av Rudolf Falck Ræder.

Krav 3 er særdeles grumsete.

Krav 4:

Minst 2/3 av stortingsrepresentantene må være tilstede ved behandlingen i Stortinget (jfr Gr.L §73, andre ledd, annet punktum)

Antall stortingsrepresentanter 1938 = 150

Avgitt stemmer = 150

Krav 4 er oppfylt.

Krav 5:

Avgjøres ved 2/3 flertall av voterende stortingsrepresentanter

Antall stortingsrepresentanter for =123, mot = 27 stemmer

Avgitt stemmer = 150

123/150 > 2/3

Krav 5 er oppfylt.

Krav 6:

Stortinget er suverent - Kongen skal ikke sanksjonere grunnlovsvedtaket fra Stortinget

At stortinget er suverent, er vel en sannhet med modifikasjon. Stortinget er underlagt vår konstitusjon - Grunnloven, som alle andre. Det er Grunnloven som er Lex Superior. Ved grunnlovsendring er Stortinget derimot Lex Specialis KUN i de enkelte bestemmelsene (paragrafer) som skal endres etter kravene gitt i Gr.L §112. Resterende del av grunnloven er Stortinget underlagt å følge. Noe de på ingen måte gjorde i 1938 med et soleklart brudd på Gr.L §97 og at Stortinget ikke var utgått av folkeviljen etter 10. januar 1940 slik Gr.L §49 sier. Stortinget har prøvd å lage en slags presedens for en grunnlovsmessig unntakstilstand ved grunnlovsendring som det ikke finnes konstitusjonell dekning for noe sted. Et klar maktmissbruk som ikke hører hjemme i et land som hevder de står for et demokratisk styresett.

Krav 6 er overhode IKKE oppfylt.

Krav 7:

Endringen må ikke stride mot grunnlovens ”ånd og prinsipper”

Hva innebærer dette egentlig? De suprakonstitusjonelle normene (”evighetsklausulene”) vet vi jo gjenspeiles i grunnloven selv, og at grunnloven er lex superior både konge, regjering, storting, domstoler og det norske folk. Vi vet også at for grunnlovsendringsvedtak gjelder prinsippet om lex specialis. Lex specialis i den forstand at kun de grunnlovsparagrafer som skal endres, settes til side til fordel for de nye. Men ABSOLUTT ikke slik stortinget har praktisert i alt for mange år under ledelse av Arbeiderpartiet. At de tilsidesetter hele grunnloven slik at de kan gjøre de vedtatte endringene, uten hensyn til hva de andre paragrafene i grunnloven tilsier at endringen er ulovlig. Å gjøre en slik grunnlovsendring vil være en bevisst handling som er i strid med grunnlovens "ånd og prinsipper". Å bryte Grunnloven, vår konstitusjon, er pr. definisjon det samme som landssvik.

Krav 7 er IKKE oppfylt som følge av at endringen av Grl. §§ 54 og 71, førte til brudd på §§ 49, 68, 97 og 112 (forklaring følger).

Var det flere brudd på grunnloven i endringen i 1938?

Det alvorlige bruddet på flere av kravene for å gjøre endringer av grunnloven etter §112, var ikke det eneste problemet som oppstod. For regjeringen Nygaardsvold og det 87. Storting ville at lovendringene skulle få tilbakevirkende kraft, slik at nyvalg ikke ble holdt innen utgangen av november 1939 som Grunnloven formante dem om å gjøre. Med at endringen skulle gjelde allerede for sittende storting, og med det som følge at fra og med 11. januar 1940 var regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting totalt brøt med folkesuverenitetsprinsippet og ikke lenger var folkevalgte etter grunnlovens § 49, men en regjering og et storting utstedt helt og holdent av dem selv.

Brøt virkelig regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting

Grunnlovens § 97?

Som de fleste vet, er uttrykket lov i denne paragrafen, materielt. Dvs at Grunnlovens § 97 ikke bare er begrenset til formell lov, men omfatter også plenarvedtak med lovsinnhold, provisoriske anordninger og forskrifter. Carl August Fleischer har i nyere tid betegnet skillet mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning, noe Andenæs ikke så klart gjorde, selv om han også nevner disse to hovedlinjene i tolkningen av loven. Men har dette noe å si for vår tolkning av grunnlovsendringen i 1938? Nei egentlig har det ikke det, men vi må nevne det for tolkningens skyld, siden vi snakker om en "egentlig" tilbakevirkning siden stortinget lot endringen gjelde for det sittende storting, og ikke en "uegentlig" tilbakevirkning. Hadde vedtaket skulle vært av "uegentlig" art, måtte grunnlovsendringen BARE fått virkning for den fremtidige utøvelse av grunnloven, noe stortinget sørget for at den ikke gjorde ved å la endringen tre i kraft umiddelbart, ikke til etter valget som skulle vært avholdt innen utgangen av november 1939. Skillet mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning tillegges stor betydning i norsk rett i dag ved at bare den egentlige tilbakevirkning omfattes av grunnlovens forbud. Uegentlig tilbakevirkning, som vi har konstatert at grunnlovsendringsvedtaket av 1938 IKKE var, ligger utenfor grunnlovens ordlyd.

En annen side ved tolkning av grunnlovens § 97, er at det
praktiseres "positiv rett". Det vil si at tilbakevirkning til det positive, kan skje, men det skal være positivt for allmennheten. Ikke for enkeltpersoners egen vinning! Noe vi trygt kan si gjaldt i dette tilfelle. Stortinget satte seg over folkesuvereniteten, og den retroaktive virkningen var ikke på noen måte til for det beste for folk og land, men kun for at 150 representanter skulle uberettiget få beholde makten i et år til.

Til å videre tolke dette ovenstående spørsmål fra overskriften, bruker vi for ordens skyld den juridiske metode på om regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting brøt Grunnloven med endringen i 1938.

Den juridiske metode består av tre hovedspørsmål:

Relevans: Hvilke rettskilder er relevante?
Tolkning: Hvordan skal vi tolke de enkelte rettskildene?
Vekt: Hvordan skal de ulike rettskildene veies mot hverandre når de har forskjellige svar?

1. RELEVANS:

Gjeldende Grunnlov av 1936. Grunnloven etter 1938. Sedvaneretten. Folkesuvereniteten. Uttalelse fra Høyesterett om Stortingets adgang til å bestemme funksjonstidens lengde fra den 20. november 1945.

Grunnlovens §§ 49, 54, 68, 71, 97 og 112

slik den lød da regjeringen Nygaardsvold

og det 89. Storting ble valgt den 19. oktober 1936

Grunnloven § 49

Grunnloven § 54

Grunnloven § 68

Grunnloven § 71

Grunnloven § 97

Grunnloven § 112

2. TOLKING:
Rettsanvender er forpliktet til å la Grunnlovens løsning gå foran lov og forskrift. Dette kan gjøres gjennom tolking (harmonisering) eller tilsidesettelse av de trinnlavere rettsreglene.I dette tilfelle er det snakk om grunnloven. Derfor kan vi her allerede ha avklart at ved at regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting satt tilside deler av grunnloven som ikke skulle endres, og dette brøt med rettsprinsippet ved å gi en endring av grunnloven umiddelbar virkning ved å sette til side en grunnlovsparagraf som stortinget fortsatt var underlagt. Likevel går vi gjennom de forskjellige tolkningsmetoder:

Ordlydsfortolkning av § 97(at en tar loven på ordet):I dette tilfelle, gjør saken det veldig enkelt. Ordlyden tilsier at tilbakevirkning er utelukket. Så loven er meget klar, og ikke mulig å missforstå i dette tilfellet. Ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft.

Presiserende tolkning (rettsregelen har et mer presist innhold enn lovteksten),Det finnes ikke noen lovlig unntak som kan rettferdiggjøre tilsidesetting av § 97. Ingen unntak i rettsregler eller i rettspraksis som kan sette tilside grunnlovens § 97. Loven er klar. Ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft. Ikke engang grunnloven.

Innskrenkende tolkning (rettsregelen omfatter mindre enn lovteksten).Det vil si å tolke en bestemmelse i en lov eller annen rettskilde slik at man gir den et snevrere virkeområde enn ordlyden tilsier. En domstols begrunnelse for innskrenkende tolkning kan være at lovforarbeidene viser at man ikke har tilsiktet å ramme vedkommende tilfelle, eller at en bestemmelse må tolkes innskrenkende for ikke å komme i konflikt med en annen. Her kan vi vel si at regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting gjorde det motsatte. Ved å tolke innskrenkende på § 97 i grunnloven til å ha en mindre betydning enn andre §§ i Grunnloven. Dette tiltross for at §97 aldri har blitt endret på. Vi kan sikkert enes om at tilbakevirkning til gunst er tillatt. Det ville i tilfellet blitt å tolke innskrenkende. Men et grunnlovbrudd kan ikke på noe vis rettferdiggjøre tilbakevirkning til gunst. Så kan vi bruke en innskrenket tolkning i dette spørsmålet? Svaret på det er helt klart nei. Innskrenkende tolkning faller derfor bort.

Utvidende tolkning (rettsregelen omfatter flere forhold enn lovteksten).Det vil si at man gir en bestemmelse et videre virkeområde enn ordlyden skulle tilsi. Det er grunnlovs-teksten som i dette tilfellet som er universell. Ikke rettsregelen. Rettsregelen må følge grunnloven. Derfor er den mulig å gi en utvidende tolkning. Men har dette noe for seg? Til svar på det vil vi si nei. Til sist er det grunnloven som er lex superior som står over alle rettsregler som til sist er det avgjørende.

Analogisk tolkning (Når rettsregelen blir anvendt utenfor lovens ordlyd på et lignende forhold) En analogisk tolkning av at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft, tror vi ikke er mulig å finne som er rettskraftig og lovelig i henhold til grunnloven. Tror ikke det er noen liknende tilfelle i historien som denne saken omhandler, som kan støtte dette bruddet på grunnlovens § 97. Den analogiske tolkningen faller dermed også bort.

Antitetisk tolkning (motsetningsslutning).Grunnloven gjelder for alle. Derfor finnes det ingen motsetninger i § 97 i grunnloven. Ingen lov som gjelder for alle andre, står verken storting eller regjering over. Antitetisk tolkning faller bort.En liten kommentar: Dersom vi går for langt i å bruke innskrenkende/utvidende/ analogisk/ antitetisk tolkning, vil dette kunne svekke de aktuelle bestemmelsene. Å svekke grunnloven vil være å svekke Norges konstitusjon. Noe som ikke på noen måte er aktuelt å gjøre.

Konklusjon:

Ordlydsfortolkning av § 97 er den fortolkning som står igjen uten noen innvendinger eller begrensninger.

3. VEKTING:

Maktfordelingsprinsippet skal sikre at statsmakten blir delt mellom flere statsorganer, noe som skal hindre maktmisbruk. Derfor er det avgjørende at hvert organ respekterer grunnloven og dens forfatningsrett. Den inneholder også regler for virksomheten til de øverste statsmakter og er derfor av vesentlig betydning for hvordan landet skal styres. En vesentlig sak som til nå ikke har vært oppe til drøfting er sedvaneretten. Med den stiller den grunnloven som før endringene som ble vedtatt i 1938 seg ett trinnhøyde høyere enn grunnloven etter disse endringene. Grunnen til det er at regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting ikke tok hensyn til § 97 i grunnloven, som klart gjorde at vedtaket om grunnlovsendringen av §§ 54 og 71 ikke skulle vært gitt tilbakevirkende kraft.

RETTSANVENDELSE:

Saken rundt § 97 i Grunnloven er forsøkt belyst med hjelp av den juridiske metode. Nå går vi steget videre og ser på rettsanvendelsen som har tre deler.
Faktum må klarlegges:Dette har vi klart gjort ved å legge frem beviser for at regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting brøt flere §§ i grunnloven da de lot endringen av grunnlovens §§ 54 og 71 i 1938, ha tilbakevirkende kraft.

Rettsregelen må klarlegges:
Rettsreglene er klare i Grunnloven som var gjeldende i 1938. Grunnloven er grunnlaget for forfatningsretten til statsmaktene og er lex superior. Ingen kan sette seg over grunnloven. Grunnloven kan forandres, men etter gitte regler, bestemt i grunnloven selv.

Rettsregelens anvendelse på faktum (subsumsjon):

Grunnlovens § 49:

”Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget, der bestaar af to Afdelinger, et Lagthing og et Odelsthing”.

Faktum:

Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting gikk til valg i den 19. oktober 1936 for en stortingsperiode på 3 år. Da-gjeldende Grunnlovsparagraf 54, 68 og 71 bekrefter også dette. Forandringen av nevnte paragrafer skjedde først 5. og 22. april 1938. Folket hadde etter § 49 gitt regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting den lovgivende makt i tre (3) år. § 49 Omhandler Folkesuverenitetsprinsippet. At all legitim statsmakt stammer fra det norske folket selv. Dette er et svært viktig prinsipp i det norske demokratiet. Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting satte fullstendig tilside folkesuverenitetsprinsippet ved forlengelsen av sin stortingsperiode.

Grunnlovens § 54:

”Valg- og Districts-Forsamlingerne holdes hvert tredie Aar. De skulle være tilendebragte inden December Maaneds Udgang”.

Faktum:

Dette var Grunnlovens § 54 ordlyd da regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting ble valgt av folket gjennom et lovlig valg den 19. oktober. 1936. Disse skulle ha holdt valg før utgangen av november 1939 etter den gamle § 54.

Grunnlovens § 68:

”Storthinget aabnes i Almindelighed den første Søgnedag etter 10. januar hvert tredie Aar i Rigets Hovedstad, medmindre Kongen, paa Grund af overordentlige Omstændigheder, saasom fiendtlig Indfald eller smitsom Syge, dertil bestemmer en anden Kjøbstad i Riget. Saadan Bestemmelse maa da betimelig bekjendtgjøres”.

Faktum:

Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting hadde mandat til kun å sitte fra 11. januar 1937 t.o.m den 10. januar 1940 går klart frem av Grunnlovens § 68.

Grunnlovens § 71:

”Storthingets Medlemmer fungere som saadanne i tre paa hinanden følgende Aar, saavel ved overordentlige, som ved det ordentlige Storthing, der imidlertid holdes”.

Faktum:

Også den gamle § 71 sier klart fra at regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting hadde bare mandatperiode på tre (3) år.

Grunnlovens § 97:
"Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft”.

Faktum:

Regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting lot endringene av Grunnloven av 5. og 22. april 1938, ha tilbakevirkende kraft. Det sittende storting var valgt for kun tre (3) år. Ved å utvide den da inneværende stortingsperiode, satte de seg selv over Grunnloven og det Norske folks vilje. At ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft, er også et svært viktig prinsipp i det norske demokratiet, og har vært det fra

Grunnlovens § 112:

”Viser Erfaring, at nogen Deel af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa et ordentlig Storthing, og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det næste ordentlige Storthing at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaae Modificationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Constitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring”.

Faktum:

Ved å la endringen av april 1938 §§ 54, 68 og 71 ha umiddelbar virkning for sittende regjering, brøt regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting også § 112. Kongeriket Norges konstitusjon er kodifisert i form av grunnloven som bygger på Folkesuvereniteten, ble satt til side.
I saken om stortingets adgang til å bestemme funksjonstidens lengde uttalte Høyesterettsdommer Einar Hanssen den 20. november 1945, blant annet følgende om Nygaardsvold-regjeringen og det 89. Stortings funksjonstid :

”Det kan visstnok ikke være noe i veien for, at det Storting, som nå er samlet, i en beslutning uttaler sin mening om, når dets funksjonstid utløper. Derimot har Stortinget etter min mening ikke myndighet til å treffe en bindende bestemmelse om funksjonstidens utløp. Spørsmålet herom er ikke undergitt Stortingets fri vilje, men må løses på grunnlag av vår gjeldende konstitusjonelle rett”.

Den gjeldende konstitusjonelle rett som regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting var valgt etter av folket, tilsa at deres funksjonstid var til endes den 10. januar 1940.

Et typisk kjennetegn på Arbeiderpartiets fleste regjeringer gjennom historien,
de glemmer at også de er bundet til å følge grunnloven.

KONKLUSJON:

Summa summarum kan vi trygt slå fast at regjeringen Nygaardsvold og det 89. storting brøt Kongeriket Norges grunnlovs §§ 49, 68, 97 og 112 og siden endringen var grunnlovsstridig brøt de også §§ 54 og 71(Den gjeldende grunnlov i 1936, som de var valgt inn på tinget etter for en stortingsperiode fra 11. januar 1937 til og med 10. januar 1940) med endringen de gjorde i 1938. Dette igjen ga den virkning av at fra og med 11. januar 1940, ble regjeringen Nygaardsvold en ulovlig regjering, og det 89. storting et ulovlig storting. Alt det regjeringen og det stortinget fra valget i 1936 utferdiget av lover og forordninger etter 10. januar 1940, hadde verken rettslig eller konstitusjonell gyldighet. Dette bekreftes også som tidligere nevnt gjennom uttalelsen til Høyesteretts-flertallet i 1945 som Høyesterettsdommer Einar Hanssen var en del av. At utvidelsen av funksjonstiden til Stortinget i ble innført med tilbakevirkende kraft, er opplysninger som bevisst er forsøkt unndratt fra allmennheten med å gjøre det til et ikke-tema. Alle lover og forordninger regjeringen Nygaardsvold og det 89. storting var fra nevnte dato ikke annet enn nulliteter. De hadde krenket Grunnloven på en særdeles uakseptabel måte, og var en regjering og et storting utstedt helt og holdent av dem selv, ikke av folket...

Nasjonal Samlings Undomsfylking protesterte på endringen, og kalte det "et statskupp".

Nettopp denne protesten, har blitt brukt i alle sammenhenger for å stanse enhver kritikk av regjeringen Nygaardsvold og det 89. Storting for deres "statskupp" med at de den 11. januar 1940 ikke lenger var folkevalgt men utgått av dem selv. At NSU faktisk hadde rett, er det ingen tvil om. Selv blinde høner finner korn, er det noe som heter. Å falle så langt ned, at en må ty til herskerteknikk ved å koble sammen kritikk av et parti, Storting eller regjering for ekstremisme eller nazisme, viser grunnleggende mangel på kunnskap. Konklusjonen er dessuten gitt:

Bruk herskerteknikk, og du har tapt enhver diskusjon.

Mange går rett i baret, når de viser totalt mangel på basiskunnskap, når de blander disse to totalt vidt forskjellige begrepene:

Basiskunnskap som ser ut til å være tapt pga propaganda.

Verdt å få med seg:
Nazismen, Fascismen, Kommunismen og Sosialdemokratiet tilhører den samme ideologien - Sosialisme!

Ord det er greit å minne enkelte radikale om

Et slik jakkemerket burde enhver nordmann med ære, bære.

Link til andre innlegg som denne saken vedgår:

Ikke kall fakta for hat. Det bare viser totalt mangel på kunnskap.

Bilder og material som er brukt som dokumentasjon er videreformidlet iht åndsverksloven § 23, Creative Commons-lisens for bruk i undervisning, opplæring og kommentering.

Use of copy protected material, is protected by the Fair Use Clause by the U.S. Copyright Act of 1976, which allows me to use copyrighted materials for the purpose of commentary, criticism and/or for educational use.

https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/

Alt for Norge - Leve kongen og fedrelandet.